Ned i stupet eller et episk veiskille?

Ned i stupet eller et episk veiskille?

Vi står ved et veiskille i menneskets historie. Naturen har lenge fortalt oss at vi må skifte retning. Først i det stille, gjennom små rop om hjelp fra utrydningstruede arter og periodiske nyheter om smeltende isbreer, krympende regnskoger og falmende korallrev. Senere gjennom høye rop. Gjennom forurensning så mørk at beboerne i Delhi ikke lenger kan se solen. Gjennom tørke så ekstrem at innbyggerne i Cape Town fortsatt frykter varig vannmangel. Gjennom rushtrafikk med eksos så tett at uttrykket “Beijing cough” har fått sin plass i ordbøkene verden over.

miljø forurensing

Fra skam til handlingskraft

Ropene ble ignorert. Av mektige mennesker bak sikrede gjerder, av politikere på høye podier og av forretningsledere bak lukkede dører, men også av av menneskeheten som helhet. Av deg og meg, av vår familie og av våre naboer. Lenge har vi alle hatt dårlig samvittighet. Flyskam, kjøttskam og oljeskam er alle ord svevende mot toppen av agendaen i norske nyhetskanaler, for hvem skal man egentlig skylde på? Er fossilt brensel hovedproblemet? Bærer den norske kua egentlig skylda? Eller må vi alle simpelthen slutte å fly? Diskusjonene har gått, beskyldningene har flagret og mange har sett rødt. De politiske motpolene har sterkt kommet til uttrykk, men selve handlingskraften, den har latt vente på seg. 

Så kom viruset. Gatene ble tomme. Ville dyr begynte igjen å rusle langs fortauene i selv de største metropolene. Luften ble renere, vinden friskere, havet klarere. Solen tittet på nytt frem i både Delhi og Beijing, men viktigst av alt fikk det plutselige og påtvungne oppholdet av status quo de fleste av oss til å tenke. Tenke på verden slik den var, slik den er og slik vi ønsker at den skal være. For oss selv, for våre barn og for generasjonene etter oss. 

Sammen skaper vi den nye normalen

Gjennom de siste månedene har vi lært å sette pris på de små øyeblikkene, de hverdagslige gledene og ikke minst på hverandre. Mange har innsett at det beste for både naturen, jorden og oss som fellesskap ikke nødvendigvis representeres av å “gå tilbake til normalen”, men å skape noe nytt. En ny normal som er snillere, mykere og mer på linje med naturens mangfold og behovene som ikke bare tilfredsstiller oss selv, men også alt liv rundt oss. 

Felles fremtid

Jeg har selv vandret langs strandkanten i en gang idylliske Sihanoukville, nå blant sprøytespisser og isoporbokser. Jeg har selv padlet kajakk på Zanzibar, kun for å ende opp med å bruke dagen til å samle plast fra havet. Jeg har selv dykket langs norskekysten. Fortvilet forsøkt å kutte løs fisk og krabber fra strandede fiskenett, gjenglemt i tiår på havbunnens øde. Jeg vet selv at ingenting jeg gjør alene kan løse problemet,  men jeg vet også at mitt bidrag teller.  At ethvert valg jeg tar i hverdagen og i livet, bidrar til jordens fremtid og virkeligheten til generasjonene som kommer etter meg. 

I stedet for å peke fingre, la oss gå ut av denne perioden med hevet hode. La oss ta denne muligheten til å sammen skape løsninger heller enn problemer. La oss legge politiske uenigheter til side for å sammen skape løsninger for en bedre, grønnere og mer bærekraftig fremtid. For det er i siste ledd opp til oss – til deg og til meg – å gå fremtiden i møte med de valgene som gagner ikke bare oss selv, men jorden og hele dens mangfold som helhet.

For husk, ingen er perfekte, men vi kan alle bidra. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. 

Børekraftig fremtid

Om forfatteren

Co Founder at Greenseed Norge AS | + blogginnlegg

Gjennom inspirerende innhold som motiverer til personlig vekst og positiv endring ønsker jeg å gjøre min lille del for å skape en mer bærekraftig fremtid. I mine artikler vil du finne refleksjoner av mitt livs store lidenskap, nemlig å reise, oppleve nye steder, smake nye retter og bygge broer mellom mennesker og kulturer på tvers av alle våre uenigheter og forskjeller.

Spread the love

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Post comment